En uke med COVID-19

I dag skiver vi mandag 23. mars, og det er halvannen uke siden alvoret slo til for fullt. Når jeg sier alvor viser jeg til pressekonferansen med vår statsminister Erna Solberg spissen, hvor det ble besluttet å stenge landets utdanningsinstitusjoner grunnet en pandemi. Jeg som mange andre har ikke tatt det såkalte korona viruset så tungt. Tenkte kanskje at det var litt overdrevet, og at enkelte kanskje var litt hysteriske. Misforstå meg rett; i ambulansetjenesten arbeider jeg om ikke daglig så i alle fall ukentlig med transport og behandling av pasienter med smitte. Vi har gode prosedyrer og retningslinjer på forberedelser, smittevern og vask. Dette er ikke nytt for hverken oss som arbeider prehospitalt, altså utenfor sykehus, eller de som behandler pasienter inne på sykehus og på sykehjem. Det som er nytt denne gang er at Norge stenger.

Torsdag 12. mars sier statsministeren: «…vi står i en vanskelig tid, for Norge og verden. Norge blir satt på en stor prøve, både som samfunn men også vi som enkeltmennesker. I denne perioden vi har foran oss vil alle få en annerledes hverdag…»
Statsministerens åpning er som hentet ut fra en en Hollywoodfilm, og jeg fikk assosiasjoner til en film fra 1995 jeg har sett utallige ganger: Outbreak. Denne filmen omhandler et virus som oppstår i Motaba, Zaire som etter kort tid ankommer en by i USA.
Det var etter pressekonferansen alvoret virkelig begynte å synke inn. Vi har alle kjent på følelsen: det skjer ikke meg, det er kun slik som vi hører om, og dette er sånn man ser på tv. Men denne gangen er det virkelig, det er like virkelig for deg og for meg som for dem på fiskemarkedet i Wuhan i Kina. De påfølgende dagene leste leste jeg mye nyheter fra lokal presse samt de store nettavisene, for etter beste evne orientere meg om situasjonen før jeg skulle på jobb på mandagen.

24 TIMERS VAKT
Mandag 16. mars kl 07:12 ankommer jeg ambulansestasjonen i Haugesund. Det var overraskende lite trafikk denne morgenen, eller kanskje ikke overraskende like vel? Folk er blitt bedt holde seg hjemme, skoler er stengt og flere arbeidsplasser har etablert hjemmekontorer for sine ansatte. Jeg skulle i alle fall få tilbringe de neste 24 timene på jobb. Under morgenmøtet kunne avtroppende mannskaper berette om en rolig helg, og ikke oppdrag relatert til Covid-19. Ingen ting kunne være bedre egentlig! Ledere og kompetansegruppe i ambulansetjenesten har arbeidet på spreng i utarbeidelse av nye retningslinjer for vask og hygiene basert på de råd og retningslinjer som myndighetene har kommet med. Noe vi satte ut i praksis under dagsjekk av ambulanser. Det dreier seg om blant annet daglig nedvask av ambulanser, med påfølgende desinfisering. Om vi skal trekke noe positivt ut av dette så har i alle fall ambulansene aldri vært vasket grundigere enn nå. Aktiviteten i samfunnet gjenspeilte oppdragsmengden denne formiddagen i mars. Det var relativt rolig til en mandag å være.

RØD RESPONS
Alarmoppkall på radioen: «Rød respons. Person med pustevansker, mulig koronasmitte».
Rød respons betyr lett forklart blålys og sirene. Dette er utrykning til personer med en potensielt livstruende tilstand, og her er det ingen tid å miste.
Tankene som fòr gjennom hodet mitt på vei ned i ambulansen var ikke få. Jeg vekslet blikk med makkeren min på vei ned trappa, og mistenker vi hadde samme tanke: «NÅ BEGYNNER DET. Dette er vår ilddåp». Det å ikke få puste er en svært alvorlig tilstand, ja til og med dødelig. Det var ingen tid å miste, og jeg besluttet derfor å kle meg i smittevernutstyr under utrykning. Vi la en plan om at jeg skulle gå inn til pasienten, starte behandling mens makker stod ute innledningsvis og kunne supplere meg med utstyr. Planen virket. Makker servet meg med utstyr, gjorde bil og båre klar mens jeg behandlet og stabiliserte pasienten.

JEG SER INGEN TING
«Veien blir til mens man går», er kanskje et uttrykk du har hørt før. Sånn er det også med covid-19 situasjonen og alt den fører med seg. Dette er noe vi aldri har opplevd før, og veien mot målet må da bli til mens samfunnet driftes etter beste evne. I disse dager blir også min vei til mens jeg går, og jeg lærer og erfarer noe nytt hver dag.
Mens jeg var inne hos pasienten ble synet slørete og utydelig, og jeg fikk ikke sett skikkelig. Nei jeg var hverken utmattet eller syk, men det oppstod dugg på vernebrillene. Dette var ikke noe jeg fikk gjort noe med nå da mine hender var kontaminert, og om jeg skulle begynne å rette på munnbind ville dette ført til stor fare for selv å bli smittet. Da var det bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg hadde jo uansett makker i bakhånd om sikten skulle bli enda dårligere.

TRIKS I LUDO
Det finnes jo triks i ludo, eller tjuvtriks når det kommer til å forhindre dugg i vernebrillene, men dette var jo langt i fra mine tanker mens jeg kledte meg under utrykning. Men trikset er: litt tape! Fest munnbindet over neseryggen med litt tape, så den varme utpusten ikke sniker seg oppover og lager dugg på vernebrillene. Det skal jeg huske neste gang.

ETTERARBEIDET
Det pågår en nasjonal dugnad i å forebygge smitte. Vi holder oss hjemme når vi ikke må ut, vi omgås ikke andre i grupper og holder fint minst en meter avstand til andre på butikken.
Etter et smitteoppdrag er det min oppgave å gjøre den beste innsats jeg kan, og følge prosedyrer til punkt prikke for å forhindre at smitte dras videre til neste pasient og av vi selv blir smittet. En meget tidkrevende prosess som innbefatter nedvask av ambulanse, samt desinfeksjon. Det samme gjelder utstyr som er blitt benyttet, våre klær og til slutt oss selv. Dette er tidkrevende. Her kan det ikke tas snarveier. Dette gjøres grundig!

Mange erfaringer og lærdom ble bragt videre til min andre døgnvakt den uken. Makker og meg var enda bedre samkjørt når det kom til ting som nedvask og desinfeksjon. Det man gjør ofte blir man også nødvendigvis bedre på, og som jeg sa litt tidligere: veien blir til mens man går.

Tross krisen vi står oppe i nå, er jeg takknemlig for å ha et yrke og en jobb hvor jeg får lov å stå i første rekke i pasientkontakt og behandling. Jeg tar av meg hatten for alle om hver dag står på for å drive samfunnet videre!

Dette kommer vi gjennom sammen!